Et nytt liv, én jævla søndag morgen

Når tryggheten ligger i å miste inntekt, men beholde nysgjerrighet.

____________________________________________________

Tidlig. Altfor tidlig. Jeg våknet av meg selv -- noe jeg vanligvis aldri gjør klokken 07:42 -- spesielt ikke på en søndag.
Men den siste tiden hadde det blitt en vane. En god en. Jeg var uthvilt, til tross for at vi hadde kost oss i timevis kvelden før -- med mat, sang, dans og vin i glasset.

En annen vane -- denne mer universell -- er dobesøket i det man står opp.
På vei tilbake, etter å ha klemt ut en julebordaktig gul stråle, hørte jeg fruen røre på seg. I løpet av natten hadde hun allerede flyttet fra dobbeltsengen, som ristet hver gang jeg beveget meg, til enkeltsengen på den andre siden av rommet.
Nå skulle hun i tillegg bytte rom. En omtanke jeg satte pris på -- hun visste at jeg ville nyte litt tid alene med lesing, selv om hun selv hadde sovet dårlig.

Før sengekontoret på egenhånd ble jeg med henne inn og omfavnet henne noen stille minutter.
Deretter ba hun meg gå, for å få noen ekstra timer på øyet. Jeg la meg ned med planen om å lese -- men boka ble liggende urørt.

I stedet kjente jeg etter.
Og det jeg kjente på, var behovet for å jobbe med meg selv.
Eller rettere sagt: møte frykten.
Den neste halvtimen ble en intens, indre samtale.

Tankene som dukket opp, var mange. Få var positive.
Noen inneholdt løsninger, men de fleste dreide seg om usikkerhet.

Hvordan skulle jeg brødfø meg selv -- og delvis de rundt meg? Vissheten om at jeg, i uoverskuelig fremtid, ikke hadde noen inntekt, var ekkel.
Men jeg hadde valgt det selv.

For første gang i livet ville jeg måtte ta ut penger fra sparekontoene mine -- og det ville bli et betydelig innhogg.
Mitt raske anslag: 33%.

En annen «første gang» i voksen alder: fast bosted.
Det føltes nytt, selv om det var noe jeg ønsket.
De siste 15 årene hadde jeg bodd på tre kontinenter, i sju byer og et titalls boliger -- alt i jakten på å jobbe med lidenskapen min: fotball.
Nå var det kapittelet avsluttet. Jeg var ferdig. Og jeg var klar for nye erfaringer.

Tryggheten var tilbake.
I rommet ved siden av sov hun -- det mennesket jeg nå visste at jeg kunne stole på, uansett hva som kom.

Tidligere ville tryggheten vært å flytte hjem, få kakao hos mor og snakke om livet ved kjøkkenbordet. Nå var det fruen -- hun som lå i naborommet -- som ga meg denne roen.

Noen timer senere fortalte jeg henne om den indre samtalen.
Det kjentes overraskende lett.
Jeg smilte mens jeg delte frykten -- og kjente samtidig på noe nytt: eventyrlyst.

Der og da bestemte jeg meg:
Jeg ville snakke om denne reisen. Skrive om den.
Utforske den indre dialogen som skulle følge meg gjennom det neste året.

Det kunne gå til helvete. Men jeg var sikker på to ting:

1. Jeg kom til å lære masse.
2. Livet ville aldri bli det samme.